Ustabilt gitt

Niks, det er ikke jeg som er ustabil, men sommeren. Eller… det er sikkert folk som mener at jeg er ustabil også, men der er jeg ikke helt enig altså!

Første helgen i juli fikk vi en smak av både sommer og mer høstlig vær på hytta. Det er ingen tvil om hva jeg foretrekker, men dessverre har jeg ikke makt til å endre været, så jeg i likhet med alle andre må ta det jeg får.

Lørdagen opprant med nydelig sommervær (slik det faktisk hadde vært i 2-3 dager på det tidspunktet), og årets første morgenkaffe i shorts på terrassen var et faktum. Endelig! Det er lite som slår å drikke morgenkaffen ute i sol mens man lytter til fjellets stillhet og nyter den flotte utsikten vi har.

Ingenting slår morgener som dette.

Etter en lat start på dagen var det på tide å dra på tur. Favorittdatteren (og den eneste om sant skal sies) var turfølge denne dagen, og jeg hadde tenkt å ta henne med på Skåkåsfjellet fra Småsetran på Røros. Før vi kom så langt hadde jeg imidlertid ombestemt meg, for det er lite som er mer trivelig enn å sitte ved et vann på en godværsdag, og på Skåkåsfjellet finnes intet vann (med mindre man går et stykke lenger til Skåkåstjønna).

Ikke verdens høyeste topp, men nydelig utsikt likevel.

Dermed ble bilen i stedet parkert ikke langt fra Harborg og vi satte kursen oppover bjørkeskogen retning østover. På vei til Røros hadde jeg nemlig kommet på en tur jeg hadde i området her i fjor. Den gangen var været heller dårlig og jeg skulle til topps på Midthøgda. På vei dit så jeg et stort vann (tjern), og jeg tenkte at  hit måtte jeg en godværsdag, og denne lørdagen  var definitivt en godværsdag.

Bjørkeskogen er i år som i fjor nesten helt oppspist av små grønne larver som skal bli til fjellbjørkemålere, en slags liten grå sommerfugl. Trist for bjørka, men kjøttmeisparet som har alet opp et kull unger i fuglekassa vår har hatt gode dager og null problem med å finne mat til ungene sine verken i år eller i fjor.

Oppspist bjørk.

Opp til Torbertjønna er det en god (umerket) sti som starter etter at man har fulgt en grusvei opp fra FV 30. På under en time var vi ved tjønna hvor det allerede var en stor gjemg som koste seg i sola. Vi valgte derfor å gå opp på nærmeste lille fjelltopp som er nabotoppen til Midthøgda som jeg besøkte i fjor. Toppen heter Torbertjønnhøgda og er under 1000 moh, men det blåste bra nok uansett. Vi ble derfor ikke værende lenger enn at vi fikk tatt noen bilder før vi gikk ned til nordenden av vannet der vi fikk sitte alene og kunne skue over til gjengen på den andre siden av vannet. Selv om det er juli er det fortsatt flere tykke snøskavler i fjellet, men det er null problem å enten gå utenom eller å gå oppå.

Favorittdatteren nyter utsikten fra Torbertjønnhøgda.

Vi hadde en lang, lat pause ved vannet før vi returnerte samme veien som vi kom. Før vi satte oss inn i bilen måtte vi plukke av oss en hel del blindpassasjerer i form av små, grønne larver.