Ustabilt gitt

Niks, det er ikke jeg som er ustabil, men sommeren. Eller… det er sikkert folk som mener at jeg er ustabil også, men der er jeg ikke helt enig altså!

Første helgen i juli fikk vi en smak av både sommer og mer høstlig vær på hytta. Det er ingen tvil om hva jeg foretrekker, men dessverre har jeg ikke makt til å endre været, så jeg i likhet med alle andre må ta det jeg får.

Lørdagen opprant med nydelig sommervær (slik det faktisk hadde vært i 2-3 dager på det tidspunktet), og årets første morgenkaffe i shorts på terrassen var et faktum. Endelig! Det er lite som slår å drikke morgenkaffen ute i sol mens man lytter til fjellets stillhet og nyter den flotte utsikten vi har.

Ingenting slår morgener som dette.

Etter en lat start på dagen var det på tide å dra på tur. Favorittdatteren (og den eneste om sant skal sies) var turfølge denne dagen, og jeg hadde tenkt å ta henne med på Skåkåsfjellet fra Småsetran på Røros. Før vi kom så langt hadde jeg imidlertid ombestemt meg, for det er lite som er mer trivelig enn å sitte ved et vann på en godværsdag, og på Skåkåsfjellet finnes intet vann (med mindre man går et stykke lenger til Skåkåstjønna).

Ikke verdens høyeste topp, men nydelig utsikt likevel.

Dermed ble bilen i stedet parkert ikke langt fra Harborg og vi satte kursen oppover bjørkeskogen retning østover. På vei til Røros hadde jeg nemlig kommet på en tur jeg hadde i området her i fjor. Den gangen var været heller dårlig og jeg skulle til topps på Midthøgda. På vei dit så jeg et stort vann (tjern), og jeg tenkte at  hit måtte jeg en godværsdag, og denne lørdagen  var definitivt en godværsdag.

Bjørkeskogen er i år som i fjor nesten helt oppspist av små grønne larver som skal bli til fjellbjørkemålere, en slags liten grå sommerfugl. Trist for bjørka, men kjøttmeisparet som har alet opp et kull unger i fuglekassa vår har hatt gode dager og null problem med å finne mat til ungene sine verken i år eller i fjor.

Oppspist bjørk.

Opp til Torbertjønna er det en god (umerket) sti som starter etter at man har fulgt en grusvei opp fra FV 30. På under en time var vi ved tjønna hvor det allerede var en stor gjemg som koste seg i sola. Vi valgte derfor å gå opp på nærmeste lille fjelltopp som er nabotoppen til Midthøgda som jeg besøkte i fjor. Toppen heter Torbertjønnhøgda og er under 1000 moh, men det blåste bra nok uansett. Vi ble derfor ikke værende lenger enn at vi fikk tatt noen bilder før vi gikk ned til nordenden av vannet der vi fikk sitte alene og kunne skue over til gjengen på den andre siden av vannet. Selv om det er juli er det fortsatt flere tykke snøskavler i fjellet, men det er null problem å enten gå utenom eller å gå oppå.

Favorittdatteren nyter utsikten fra Torbertjønnhøgda.

Vi hadde en lang, lat pause ved vannet før vi returnerte samme veien som vi kom. Før vi satte oss inn i bilen måtte vi plukke av oss en hel del blindpassasjerer i form av små, grønne larver.

 

 

 

 

Dobbel glede

En lang fjelltur i deilig sommervær slik som til Kvernskardet forrige tirsdag er helt topp, men man trenger ikke alltid å gå så langt for å finne gode opplevelser.

Ovenfor hytta ved foten av Novola står det en åpen bu. Den er liten og skeiv, men du og du så deilig det er å sitte i solveggen her på en godværsdag når sola varmer og lyngen dufter herlig av sommerfjell. Bua er flittig besøkt av mange i hyttefeltet (og sikkert andre også). Selv bruker jeg den gjerne som turmål de dagene jeg ikke har tid eller ork til noen langtur.

«Hyttebua» ved foten av Novola.

Forrige onsdag var en slik dag. Været hadde endret seg til det verre (men var på ingen måte veldig dårlig), og beina kjentes litt tunge etter alle turene de siste dagene. Frisk luft og bevegelse må jeg likevel ha, og da er Bersvendbua perfekt der den ligger knappe 2 km fra hytta. Når det ikke er noen snø man må slite seg over eller rundt er hele turen t/r unnagjort på 50-60 minutter + evt. pause ved eller inni hytta. Bua ligger akkurat på tregrensen så følelsen av å være på fjellet er definitivt tilstede. Dersom sikten er god ser man faktisk helt til Sylmassivet herfra, og det massivet er noe av det aller fineste jeg vet.

Noen skyer denne onsdagen, så utsikten mot Sylan er bortevekk.

Været ble ikke særlig bedre denne onsdagen, men etter middag fikk jeg likevel lyst til å ta en ny tur. Valget falt på Midthøgda – 947 moh  (listetopp på Røros-lista). Litt høyere og litt lengre enn til Bersvendbua, men fortsatt en ganske grei tur fra Rugldalen

Jeg parkerte rett ved RV30 kl. 18.45 og gikk grusveien opp mot Grønlivollen. Halvveis mot vollen tok stien av opp gjennom bjørkeskogen. For en grønn herlighet den skogen var (eller er egentlig)! Stien opp gjennom skogen stiger jevnt opp mot myrene som omkranser Midthøgda.

Forsommerens bjørkeskog. Grønn, men ikke mørkegrønn og helt tett enda.

Idet bjørkeskogen begynner å bli glissen får man øye på to topper: Midthøgda og Søvola. Jeg hadde ikke kikket godt nok på kartet før jeg dro hjemmfra og fortsatte uten nevneverdig bekymring på stien i retning sistnevnte topp. Stien svingte opp i skaret mellom de to toppene og da fikk jeg øye på et idyllisk tjern (Torbertjønna). Så det er hit stien går altså. Da er det ganske sikkert fisk i tjernet også!

Torbertjønna. Hit vil jeg tilbake en godværsdag!

Før jeg forlot stien tok jeg en kikk på gps’n. Det var da jeg skjønte at jeg holdt på å begynne oppstigningen på feil fjell. Makan til vimsehuse!  Jeg fikk korrigert meg inn og tapte neppe mer enn 5 minutter på bommerten siden det ofte lønner seg å gå litt lenger på sti enn å bakse i ulendt terreng utenfor sti selv om distansen er kortere.

Vind og bittesmå snøkorn som pisket imot meg på vei mot toppene. Ikke optimalt turvær, men grei sikt.

En bekk som rant ut fra tjernet måtte krysses før jeg kunne ta fatt på oppstigningen. Relativt bratt, men ikke problematisk. Jeg angret dog på at jeg ikke hadde tatt med stavene mine for knærne ynket seg litt. På toppen står en liten varde og toppbok finnes i en postkasse takket være en hytteforening som jeg ikke lenger husker navnet på. Det blåste noe sinnsykt der oppe og utsikten var så som så på grunn av lave skyer, så oppholdet på toppen var ganske kort. Returen ned fra fjellet gikk en litt annen vei enn jeg kom opp, men ved foten av fjellet fant jeg igjen stien og kunne vandre nedover og etterhvert gjennom den skjønne bjørkeskogen før bilen dukket opp i siktet.

Varden på toppen av Midthøgda med knallgul postboks festet til seg.

En deilig kveldstur var det, til tross for at været ikke var helt optimalt. Går gjerne på denne toppen en gang til når sikten er bedre, men da skal stavene være med. Knærne mine likte absolutt ikke den bratte stigningen opp og ned uten litt ekstra hjelp. Bare å innse at man begynner å bli gammel ungdom 😉

Tilbakeblikk før jeg forsvinner ned i bjørkeskogen. Navnløs topp til venstre, Midthøgda til høyre.