Sommerhelg i høstfjellet med innlagt topptur

Kjæresten og jeg har vært i Storlidalen (Trollheimen) i helga. Firmahytta er ideell som  base for toppturer, for toppene ligger på rekke og rad på begge sider av dalen. Det er tre år siden jeg var der for første gang, og jeg har «plukket» noen topper siden den gang, men Kråkvasstind (1700 moh, kalles Sandåhøa på nyere kart) var enda ubeseiret, så det var helgens store mål. Toppen sees fra stua på hytta, så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet der med kaffekoppen og kikket opp på den. Værmeldingene viste at det skulle bli mye sol og varmt i helgen, så det måtte bli Kråkvasstind denne gangen.

Kråkvasstind (til vesntre) sett fra stua. Bildet er tatt i juli i fjor. I år var det ingen snø å se på fjellet.

Kråkvasstind (bak til venstre) sett fra stua. Bildet er tatt i juli i fjor. I år var det ingen snø å se på fjellet.

To ganger tidligere har vi forsøkt oss uten å lykkes. Første gangen var det en flomstor bekk i vårløsningen som stoppet oss, gangen etterpå hælbetennelsen min (som heldigvis er historie nå). Alle gode ting er tre, ikke sant?

Lørdag opprant med skyfri himmel (iallefall ble det det når morgentåken forsvant). Varmt og vindstille var det også; en ideell dag for topptur med andre ord.

Utsikt ned mot Storlidalen.

Utsikt ned mot Storlidalen.

Kvart på ti var vi i gang oppover lia fra Ångårdsvatnet. Omtrent samtidig med oss startet to karer som vi senere skulle finne ut også skulle på Kråkvasstind. Selv om vi bare gikk i t-skjorte silte svetten etter kort tid. Det var rene, skjære sommerværet i fjellet denne dagen. Bare fargene og solas høyde på himmelen avslørte at det ikke var midt i juli, men starten av september.

Høstfargene har kommet i fjellet selv om gradestokken viser sommertemperaturer.

Høstfargene har kommet i fjellet selv om gradestokken viser sommertemperaturer.

Vi fulgte stien langs Sandåa til vi var over tregrensa og enda et godt stykke mot Sandåtjønna, før vi krysset bekken, og bega oss oppover i terrenget mot den østre flanken av Kråkvasstind. Det er flere muligheter mht. rutevalg på dette fjellet, men vi gikk for den slakeste varianten. Direkte slakt kan jeg vel ikke si at vårt rutevalg var heller, men slakere enn å gå «rett opp».

På vår vei mot foten av den østre ryggen måtte vi krysse et parti med grov steinur, og senere møtte vi igjen steinur ved tjernet på høyde 1446, men stort sett var det veldig greit å gå. Steinura var forresten grei nok den og, siden den var såpass grov at steinene lå mye i ro.

Tjernet på høyde 1446

Tjernet på høyde 1446

Vi tok det rolig på vei oppover. Nøt sommerværet og utsiktene som stadig endret seg. Det kjentes deilig når vi var kommet helt inn til ryggen av fjellet. Først da kjente jeg meg rimelig sikker på at jeg skulle komme til topps denne gangen. Kroppen funka fint og turen er en av de fineste jeg har gått i sommer med tanke på variasjon og skjønnhet.

Ryggen opp til topplatået er bratt, men likevel lett å gå. Hvis man ikke er høyderedd, er det fint å gå helt ut mot kanten av ryggen der fjellet stuper ned mot bunnen. Topplatået på Kråkvasstind er stort og flatt. Jeg fikk litt assosiasjoner til Blåhø da jeg kom opp, og det kjentes utrolig deilig å bare kunne «surfe» innover mot varden og nyte utsikten 360 grader.

Snart oppe.

Snart oppe.

Tre år etter at jeg kikket mot toppen av Kråkvasstind for første gang, sto jeg endelig på toppen. Det er topper, og det er topper, men Kråkvasstind er virkelig verdt alle høydemetrene som må forseres. Særlig på en så nydelig dag som dette var. Omkring oss var det fjell og bare fjell. Snøhetta var synlig i sør, og innover mot Innerdalen, Kårvatn og Gjevillvassdalen sto kjente og ukjente fjell på rekke og rad. Ikke så mye som er lite «melisdryss» på noen av dem, og selv snøfonner som ofte ligger på fjellene året rundt var nå smeltet. Det har virkelig vært en supersommer og det ser ikke ut til at den noen ende vil ta.

Kråkvasstind - endelig :-)

Kråkvasstind – endelig🙂

Klokka var nå langt ut på ettermiddagen, men en lang pause på toppen tok vi oss likevel tid til. Utsikter som dette i slikt vær, må nytes lenge, og det var ingenting som hastet.

Utsikt mot vest.

Utsikt mot nordvest.

Samtidig med oss på toppen var de to karene som startet samtidig med oss fra Ångårdsvatnet. Et par enslige damer kom og gikk mens vi satt der, men direkte folksomt i fjellet var det ikke akkurat. Merkelig på en så fantastisk flott dag som dette.

De to karene vi møtte valgte å gå ned langs den vestre flanken, men kjæresten og jeg returnerte samme vei som vi kom opp. Ned i Sandådalen valgte vi en rute direkte mot Sandåtjønna der vi tok en liten pause ved vannet. Tror vel ikke at jeg kommer til å velge denne traséen en gang til, for det var ekkelt bratt ned mot hytta ved tjernet. Tror det er bedre å gå på skrå og treffe på stien i Sandådalen litt lenger ned mot Storlidalen.

Utsikt ned mot Sandåtjønna.

Utsikt ned mot Sandåtjønna.

Fra Sandåtjønna la vi inn turbogiret og en drøy time senere var vi tilbake ved bilen. Sjelden har en iskald cider smakt bedre enn ved stuevinduet denne ettermiddagen. Endelig kunne jeg kikke opp mot Kråkvasstind og vite at jeg har vært der. Dette er definitivt en topp som skal besøkes igjen! Hvis knærne vil da… De har kranglet siden Sylanturen i juli, og har definitivt ikke blitt bedre når det går bratt nedover, og det gjør det jo ofte på toppturer.

Søndag våknet vi til overskyet vær, men fortsatt vindstille og varmt. Kaffe og frokost tok sin tid, så det var langt på dag før vi var ute på tur. Turen gikk fra veien bortenfor Bårdsgarden og oppover lia i retning Gjevilvassdalen.

Halsbekkdalen i høstdrakt.

Halsbekkdalen i høstdrakt.

Ved stiskillet til Gjevilvasshytta/Trollheimshytta/Okla gikk vi mot Trollheimshytta. Jeg ville inn i Halsbekkdalen. En nydelig liten dal med flott utsikt over Gjevilvassdalen (hvis man snur seg på vei opp). Et godt stykke innover dukker Storbekkhøa og Halsbekkhøa opp. To flotte topper som begge er verdt et besøk. I dag skulle vi ikke til topps på noen av dem.

Gjevilvassdalen.

Gjevilvassdalen.

Vi nøyde oss med å gå inn til Halsbekktjønna der en liten familie på tre sto og fisket. Ved tjønna ble det kaffepause før vi returnerte til hytta og deretter hjem til byen. Enn om man bare kunne blitt i fjellet?

Fantastiske farger i fjellet for tiden.

Fantastiske farger i fjellet for tiden.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s