Tur- og treningsåret 2018

Plutselig var 2018 historie. Det vi ikke fikk gjort i 2018 er det for sent å gjøre noe  med nå, men heldigvis er 2019 her og gir oss en ny sjanse.

Ved inngangen til 2018 hadde jeg en solid hælbetennelse som gjorde at jeg ikke turde øke målet om antall timer på tur og trening fra 2017. I 2017 klarte jeg med nød og neppe (og mye smerter) å nå målet om 365 timer på tur og trening, så ved inngangen til 2018 satte jeg meg som mål at jeg også i 2018 skulle klare 365 timer (selv om jeg var sterkt i tvil om jeg ville klare det). I februar ble jeg enda mer i tvil for denne måneden forsvant i sykdom og jobbing. All time low  ble det denne måneden med bare 8,5 timer trening og tur.

Heldigvis fikk vi en knallfin sommer og hælen min var mye bedre og jeg gikk og gikk (og trente litt på 3T innimellom). Så kom turen til Storskrymten og hælen min tok kvelden igjen. For riktig å toppe det hele ble høsten tung å komme seg gjennom. Mye sykdom og lite energi, men på ett eller annet vis har jeg likevel klart å være i aktivitet. Det har kostet litt, det er så, men jeg har virkelig stål-tro på at ingenting blir bedre av å ligge på sofaen, så dørstokkmila har blitt passert gang etter gang. Faktisk så mange ganger at jeg fikk meg en skikkelig overraskelse når jeg satte meg ned og summerte opp årets timer på tur og trening.

Det ble noen timer på 3T også i 2018. Selv om turlivet er det jeg liker alle best krever kneet at jeg trener styrke for å kunne gå toppturer.

Jeg trodde jeg ville ligge langt under målet på 365 timer, så viser det seg når tellingen er ferdig at jeg ikke bare har klart målet mitt, men at jeg til og med har vært i aktivitet i 25 timer mer. Jeg klokker altså inn på 390 timer med tur og trening i 2018. Det er jeg superfornøyd med tatt i betraktning at det har vært et tungt og slitsomt år helsemessig. Jeg satser på et langt bedre 2019 og siden jeg synes det er viktig å utfordre seg selv og ha noe å strekke seg etter blir målet for 2019 satt til 425 timer på tur og trening. Jeg kjenner jeg nesten begynner å hyperventilere når jeg tenker på 425 timer i tillegg til full jobb og studier på deltid, men hvis jeg holder meg sånn noenlunde frisk er det ingen umulighet.

Skjellåbua i Holtålsfjella.

Turåret 2018 har vært fantastisk til trosss for at hælen har voldt meg trøbbel i to runder. Høydepunktet er uten tvil våre to døgn på Dovrefjell der jeg omsider oppnådde drømmen om å stå på det høyeste punktet i Trøndelag; Storskrymten. Toppen var en fantastisk opplevelse, men det er likevel ikke selve toppturen som skinner sterkest når jeg tenker tilbake på denne turen. Det er hele «turpakka» som gjorde denne turen magisk. Fantastisk vær, lite folk, en natur som kan ta pusten fra de mest blaserte og overnatting i telt to døgn. Denne turen skinner fortsatt som en stor stjerne inni meg og jeg vender ofte tilbake til denne turen i tankene når jeg synes livet er litt trått.

På vei opp til Storskrymten.

Storskrymten var ikke den eneste kommunetoppen som fikk besøk av oss i 2018. I mai fikk toppene på Hitra og Frøya besøk av oss, mens vi i juni tok turen til Søndre Fosen og besteg toppene i kommunene Ørland, Bjugn og tidligere Rissa (nå en del av Indre Fosen). Flotte turer alle sammen, og endelig kan jeg si at jeg også har vært på Frøya (etter å ha bodd i Trøndelag siden 1991).

Kommunetopp i gamle Rissa kommune. En flott tur som virkelig kan anbefales.

Ellers er turlivet selvsagt mye basert på turer i området rundt hytta. Vår og sommer ble brukt til å krysse av noen topper på Røros- og Holtålen-lista (topper med primærfaktor over 100 meter). I tillegg vandrer vi og går på ski uten at det nødvendigvis er en topp vi skal opp på.

Mine fine på skitur fra Målåsetre i påsken 2017.

I desember tok vi turen sydover. Denne gangen til Tenerife som i likhet med Gran Canaria byr på mange flotte turopplevelser. Vi rakk å få med oss Barranco del Infierno og turer til Montaña Roja, Montaña Blanca og Montaña de los Bresoz. Vi besøker gjerne Tenerife igjen. Vi er jo nødt til å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Teide siden vinden stoppet oss denne gangen.

Tenerife var en opplevelse. Fin blanding av turliv og avslapning på solsenga.

Nå gleder jeg meg til å komme ordentlig i gang med skisesongen, og så håper jeg virkelig at sommeren 2019 blir MINST like fin som 2018.

Riktig godt nytt (tur)år! Måtte 2019 bringe mange flotte opplevelser i vakker natur.

Når hælen fikk seg en smell etter Storskrymten ble sykkel løsningen for å unngå å sitte på ræva. Artig å ta opp syklingen igjen selv om jeg definitivt trenger litt trening i å sykle på sti.

 

 

Sol, trening, avslapning og turer

Sol, trening, avslapning og turer; det er juleferien sin det!

Etter en litt dårlig start på ferien (fly som måtte returnere til Oslo, venting på nye piloter, mistet bagasje og en parkeringsbillett på Las Palmas flyplass som ikke virket og dermed medførte ekstra lang tid for å få ut leiebilen), kom vi oss omsider til leiligheten vi pleier å være i. Koffertene våre kom på ettermiddagen neste dag, heldigvis, for det å måtte shoppe alt av klær og sko til ferien står for meg som et mareritt. Shopping er ikke ferie ifølge meg.

Bystranden i Arguineguin.

Ferien har i stedet inneholdt alt en ferie skal inneholde etter min heeeeelt objektive mening. Det vil si turliv, soling, god mat og vin, styrketrening og avslapning. Vi har hatt mye sol i ferien, men det har ikke vært voldsomt varmt. Dog – alt er relativt og 16-20 grader er iallefall mye mer enn det som har vært i Trondheim i jula.

På det høyeste punktet mellom Mogán og Veneguera.

Noe av det jeg setter aller mest pris på når vi reiser sørover i desember er dagslyset. Jeg har lært meg til å like vinteren som sådan, men at det er mørkt det meste av døgnet er ikke noe jeg helt klarer å bli venn med. Jeg er mye bedre enn jeg pleide å være, det skal sies, men mørke og lys gjør noe med hormonene våre. Det er ikke til å komme fra, men jeg prøver etter beste evne å ikke fokusere på mørket, men heller på det lille lyset vi har. Og når jeg da er så heldig at jeg kan reise bort i 14 dager i desember er jeg ekstra nøye med å virkelig nyte dagslyset, sola og varmen der vi er og ikke bare ta det for gitt slik jeg har hatt en tendens til før. Vi venner oss jo fort til det meste vi mennesker, så innimellom er det greit å stoppe opp og nyte og være takknemlig for det vi har og ikke ta det som en selvfølge.

Solnedgang på terrassen der vi bor.

Turene vi har gått har vært i nærheten av der vi bor. Noen har vi gått rett fra leligheten, men et par av turene har vi måttet kjøre til utgangspunktet for å kunne gå. Jeg merker at jeg ikke liker å kjøre like mye og langt som før, og dermed ble det ikke noen tur nord på øya som jeg egentlig hadde lyst til før vi dro. Det er vel nordenden av Gran Canaria jeg har sett minst av, selv om jeg har vært også der.

På vei ned fra Cortadores til La Solana etter topptur til Ivars Plass (El Cabezote).

Til tross for alle gangene jeg har vært på Gran Canaria har jeg enda ikke fått rotet meg til å se Las Palmas. Det hadde jeg virkelig tenkt at vi skulle gjøre noe med denne gangen, men når hælbetennelsen slo ut i full blomst kort tid etter ankomst, droppet jeg det. Å traske rundt på betong- og flisfortauer i en storby en hel dag er neppe det beste for en vond hæl.

Stedvis et fjellhyllen mellom La Solana og Cortadores ganske smal.

Av turene vi gikk denne gangen har vi gått alle før. Turen over fjellet  mellom Mogán og Veneguera, samt turen langs en fjellhylle til Ivars Plass er som klassikere å regne for meg etterhvert. Det samme er turen til Våres Plass som ender i et spektakulært stup hvor man ser rett ned i Arguineguindalen. Litt kjedelig tur faktisk (på grusvei) når man har gått den såpass mange ganger som vi har gjort, men det er noe med å komme til Våres Plass og se utsikten som drar meg tilbake gang etter gang.

Fire styrkeøkter på det lokale treningssenteret ble det også i løpet av ferien. Kjempedeilig å ikke være stokk støl nå etter en økt på 3T nyttårsaften.

Alt i alt en deilig ferie. Nå håper jeg på en stabil, passe kald vinter med mange fine skiturer i hytteområdet.

 

Treningsmål 2017, nytt mål for 2018 og hælbetennelse

Det er i nå 11 dager igjen av 2017, og jeg tror jeg allerede nå må innse at målet om 425 timer med tur og trening i løpet av året ikke kommer til å bli nådd. Pr nu har jeg loggført 402 timer tur/trening. Det vil si at det gjenstår kun 23 timer for å nå målet mitt, eller ca 2 timer i snitt pr. dag.

Normalt burde jeg glatt ha klart å nå målet, men når halve november gikk bort i sykdom ble det bare halvparten så mye tur og trening som normalt. Jeg trodde likevel at jeg skulle klare å hente meg inn igjen her nede på Gran Canaria med masse fritid, men den gang ei. Jeg har hatt en murring i hælen i flere måneder, og her nede har betennelsen slått ut i full blomst. Så til de grader at jeg hinker rundt på morgenen fordi det er for smertefullt å trå på hælen. Det blir litt bedre utover dagen, og jeg har ingen planer om å sitte på ræva hele ferien, dog tror jeg ikke det er lurt å tyne hælen for mye ved å gå lange turer hver dag.

På tur i åsene bakom leilkigheten.

Så sånn gikk nå det. Nesten i mål, men ikke helt. Det stopper meg likevel ikke fra å sette nye mål for 2018. Før hælbetennelsen slo ut hadde jeg tenkt på 450 timer, nå er jeg usikker, for fra tidligere erfaring vet jeg at slike betennelser kan være skikkelig gjenstridige saker. Forrige runde med hælbetennelse varte i nesten 3 år og medførte mye mindre turliv enn ønsket. Jeg håper imidlertid på at denne betennelsen blir mer kortvarig og satser derfor på 425 timer også i 2018. Nå blir det forhåpentligvis skisesong der hjemme i noen måneder fremover, og det er en snill aktivitet for vonde hæler, så hvis jeg er heldig roer betennelsen seg til det blir sommerføre i skog og fjell.

Utsikt over Arguineguin.

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. En tur jeg stadig vender tilbake til.

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Måloppnåelse før fristen

Fornøyd både med dagens spinningøkt og året sett under ett hittil.

Da var siste treningsøkt i oktober kjørt. I dag ble det 60 minutter spinning med intervaller på mellom 3 og 7,5 minutter. Knallfornøyd med hvordan beina funka etter tung styrketrening på dem i går 🙂 Det går rette veien med kondisen også!

Også har jeg hatt opptelling. Treningsloggen viser at jeg hittil i år har trent og vært på tur i tilsammen 350 timer. Det er med andre ord bare 10 timer med tur og trening igjen til jeg har nådd målet jeg satte meg ved årets begynnelse om en time med daglig aktivitet i snitt. Jeg må jo nesten brekke både bein og armer for ikke å klare det (og det har jeg ingen planer om å gjøre)!

 

SÅ… jeg må vel sette et nytt og høyere mål for 2016 da. Det er to måneder igjen av året, så hvor mange timer med tur og trening skal jeg satse på at jeg har lyst til å gjennomføre og ikke minst har tid til å gjennomføre? Mørketiden er som kjent over oss, og den første snøen har kommet i fjellet. Det betyr at tiden for de lange fjellturene er over og at det blir mye innetrening på ukedagene. 2 ukers ferie skal jeg også ha i begynnelsen av desember, og selv om jeg liker aktive ferier, er det ikke noen treningsleir jeg skal på. 

 

Jeg er særs fornøyd med egen innsats hittil i år, men å hvile på laurbladene er ingen oppskrift på suksess, så et nytt mål må det bli, men hvor tøff i trynet skal jeg være? Et mål skal jo være utfordrende, men samtidig realistisk. Tør jeg gå for 400 timer? Altså 50 timer trening resten av året? Etter er det for pinglete?