Storhøgdbua

Turdato: 02.09.2017

Det er ikke så langt til Storhøgdbua fra hytta, men du verden hvor tungt det kan være å gå dit til fots når lyngen nærmest suger deg ned. På ski er det derimot er grei tur. Til fots har jeg funnet ut at det greieste er å holde seg i skogen så lenge som mulig og ikke stresse med å komme seg over tregrensa. Det vil si å gå opp og på skrå mot bua. Grunnen er jo som oftest litt fastere i skogen enn på snaufjellet, dermed blir det lettere å gå.

På vei opp gjennom skogen åpner det av og til seg en flott utsikt.

Bua er en fin rasteplass, og det er et lite tjern rett ved bua. Siden bua står på snaufjellet er det som oftest en del vind her, men det er flott utsyn til Holtålsfjella.

Storhøgdbua i sikte.

Et steinkast eller to unna er også en liten gruve som ble nedlagt siste gang i 1909. Det er ikke så mye som synes, men en vannfylt (inngjerdet) synk og en liten slagghaug vitner om tidligere tiders gruvedrift.

Minner fra en svunnen tid.

Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Småturer rundt hytta

Den første helgen i september var verken jeg eller været helt tipp topp, men et par småturer  ble det likevel.

Høsten begynner å komme i fjellet. Utsikt mot øst.

Fredag ettermiddag benyttet jeg sjansen til en tur opp på Novola (960 moh) rett bakom hytta. Dersom jeg går jevnt og ikke tar noen pauser bruker jeg ca 45-50 minutter opp. 25 min opp til bua, og så 20-25 minutter videre bratt opp mot toppen.

På vei videre etter å ha passert bua.

Denne ettermiddagen var ikke utsikten så mye å skryte av, men det var oppholdsvær og lite vind, og til tross for utmattelsessymptomer var det godt med frisk luft etter en lang uke på kontorstolen.

Dagens utsikt mot øst fra toppen av Novola.

Lørdag våknet jeg til regnvær og slik skulle det fortsette gjennom dagen. Det var imidlertid fortsatt lite vind og greit temperatur, så jeg kledde meg regntette klær og kjørte opp i Rendalen. Der gikk jeg en runde fra pumpehuset om Rensjøen. Tok stien opp til sjøen og kjerreveien ned. Fra kjerreveien har man fin utsikt over dalføret Ålen når man nærmer seg pumpehuset og fra «oven» kunne jeg se at skodda tå tykk over dalen.

Rensjøen i regn.

Det regnet riktignok der jeg gikk, men det var god sikt og nydelige høstfarger. På min vei opp mot Rensjøen møtte jeg en kar på vei ned. Han kom bærende på en stor plastkasse under armen. Jeg stusset litt på det, men da han kom nærmere så jeg at kassa var full av fjellørret. Han hadde vært og trukket garn, kunne han fortelle. Det ble vel ørret til middag hos han da. Heldiggris!

Trimpost og god skilting ved Rensjøen.

Godværsdager på hytta

Våren har vært temmelig kald, med noen få hederlige unntak. Da smaker det ekstra godt med solrike, varme dager som vi har blitt velsignet med nå i starten av juni.

Utsikt fra området ovenfor hytta.

Kvitstenshøgda (906 moh)

Etter en helkropp styrkeøkt på 3T kjørte jeg opp opp på hytta fredag formiddag. I byen var det kjempevær, men da jeg kom til hytta var det overskyet. Nuvel.. litt skuffende, men planen om en tur opp på Kvitstenshøgda fra Storwartz så jeg ingen grunn til å endre på. Det var jo oppholdsvær og moderat med vind. Jeg parkerte ved nye Storwartz og gikk grusveien opp til Gamle Storwartz, der jeg tok en kafferast i le for vinden, før jeg fant en sti som førte i den retningen jeg skulle.

Gamle Storwartz.

Stien var lett å følge og tørr og våt om hverandre. Moderat stigning hele veien til jeg sto på toppen og kunne skue utover fjellene i alle retninger. Til tross for skyene var det god sikt, men vinden var smått ubehagelig her oppe, så det ble bare en rask kaffekopp før jeg begynte på returen med frosne fingre. På hytta ventet kjæresten som hadde kastet seg i bilen etter jobb for å komme raskt opp på fjellet.

På toppen Kvisteinshøgda med utsikt mot Storskarven midt i bildet.

Rensjøen

Lørdagen startet skyet, men i 12-tiden klarnet det opp, og en riktig så vakker dag åpenbarte seg. Vi kjørte over til andre siden av dalen og parkerte ved Pomphuset på Flya. Derfra fulgte vi en traktorvei innover til Rensjøen.

På vei mot Rensjøen.

Jeg må si jeg ble smått overrasket da den sørlige delen av vannet fortsatt var islagt og store snøfonner lå langs kanten. Men vakkert var det! Sol fra klar blå himmel med noen hvite godværsskyer på som speilet seg i vannet,  blått vann delvis islagt enda, nyutsprungen bjørk med lysegrønne museører, flott utsikt til fjellene omkring og en deilig sommerlig temperatur. Det er ikke mye som som slår en slik lørdag!

Rensjøen med utsikt mot Litj- og Storskarven. Denne delen av sjøen var isfri.

Retur til bilen gikk via en rødmerket sti. Flere ganger måtte vi krysse store snøfonner som enda lå i skogen. Merkelig at det enda er såpass med snø i terreng som ligger på under 800 moh. Like før vi kom tilbake til bilen dukket det opp en låst bu i skogen. Om den er i bruk vites ikke.

Langt inni skogen den grønne…

Novola (960 moh)

Søndag forkynte min kjære at han hadde et sug etter Novola, selveste hyttefjellet. Javel.. da fikk det bli årets første fottur til topps på Novola da. Stien opp til bua viste seg nå å være helt snøfri og vi brukte 25 minutter opp. I solveggen på bua satt det allerede folk, så min tanke om en kaffekopp før vi begynte oppstigningen på fjellet falt i grus.

Bua ved foten av Novola hvor folk koser seg i solveggen.

Dermed gikk vi med raske skritt videre, og 25 minutter senere sto vi på toppen og skuet utover vårt hytterike. Som nesten alltid på fjelltopper var det en litt lei vind på toppen, så vi gikk litt ned før vi tok kaffepausen ved en enorm stein jeg hadde sett meg ut på vei opp. Her kom vi i le for vinden og kunne sitte i sola og nyte kaffe med utsikt over Ålen og videre mot Sylan. Så deilig det er med sommer og fotturer igjen! Vi har hatt en flott vinter med mange herlige skiturer, men jammen er det godt å snøre på seg fjellskoene igjen også. Flotte Norge som gir oss så mye variasjon gjennom et helt år!!

Toppen er nådd.

 

 

Vinterens tilbakekomst

April har vært kald i det siste, og selv i lavlandet har det kommet snø nå sent i april. Det var derfor ingen stor overraskelse at det også hadde snødd på hytta, men mengden…. DEN overrasket. Riktignok slapp vi å måke gårdsplassen, den snøen hadde heldigvis smeltet bort, men på skiturene vi hadde sist helg var vårfølelsen jeg hadde hatt helgen før som blåst bort.

Lørdag var for det meste en skyet dag, men oppholds og nesten vindstille er turvær når man er hytta. Vi la turen opp på Novola (selveste «hyttefjellet»), og rant ned mot nord. Skjønt rant og rant. Med unntak av skare på toppen var det mye løssnø som bremset farten nedover. Heldigvis. Jeg har ingenting imot nedoverbakker så lenge jeg føler jeg har en viss kontroll; altså styresnø + moderat med fart. Nedfarten mot Loken gikk dermed relativt greit selv om jeg rant litt på kryss og tvers og ikke satte avgårde rett ned.

Nesten på toppen av Novola.

Idet vi skulle ta en kafferast ved Bersvendsbua tittet sola høyst velkomment frem. Uten sol var det en ganske hustrig dag, men med den gule kula hengende synlig på himmelen ble det riktig trivelig i solveggen på bua. Sola fortsatte å skinne mens vi rant hjem til hytta og en stund til, men så var det bare å innse at hytteveggen ikke var et blivende sted uten sol til å varme oss.

Sola dukket opp akkurat i tide til kaffepausen.

Søndagen begynte også skyet, men som på lørdag var det nesten vindstille. Jeg hadde lyst til prøve å gå til Rognsåsjøen  som er et stort vann som ligger nærmere Hessdalen enn Ålen. Vi fulgte skiløypa (som ikke lenger prepareres og derfor er sporløs) et stykke langs Holvollveien før vi tok av i retning sør for Storvollhøgda. Sola tittet frem nå og da og ga oss en forsmak på hvor deilig det skulle bli denne dagen. Som på lørdag var det masse rype- og harespor å se i nysnøen, og som regel skremmer vi opp en rype eller to på tur. Så også denne helgen. Sporene vi har sett i vinter tyder på at det er et yrende dyreliv rundt hytta. Synd de er så sky disse dyrene.

Enda grå himmel for det meste, men Novola lyser opp og vi aner håp om sol.

Idet vi nærmet oss foten av Storvollhøgda kom sola frem «på alvor» og litt senere når vi nådde platået som markerte det høyeste punktet før det begynte å gå ned mot Rognsåsjøen fikk jeg en følelse av å være på vidda. Bare noen få skispor var å se i det kritthvite landskapet, og snøen hadde her og der laget helt fantastiske formasjoner som fasinerer meg like mye hver gang jeg ser slike. Ikke ett menneske var å se. Vi hadde hele denne hvite herligheten helt for oss selv. Vi bestemte oss for ikke å renne helt ned til Rognsåsjøen da vi hadde den i sikte. I stedet fant vi oss en plass i en dal og fyrte opp et lite pølsebål. Kaffen hadde vi med på termos, men det hadde ikke vært noe problem å koke bålkaffe om vi bare hadde husket å ta med bålkjelen fra byen. Får prøve å huske den til helgen! I sola ble det deilig varmt og vi hadde fin utsikt mot sør hvor det nå og da var en og annen skiløper å kikke på. Lurer på hvor de kom fra eller hvor de skulle til? Ratvollhøgda kanskje?

Dette er fjellvår på sitt aller beste spør du meg.

Etter pausen fortsatte vi rundt Storvollhøgda og tok etterhvert sikte på platået mellom Novola og Storvollhøgda. Utrolig mange små «tjuvdaler» i området rundt Storvollhøgda, og jeg har null problemer med å forstå at folk kan gå seg bort her hvis tåka kommer sigende og alle landmerker forsvinner. Det er nok av smådaler å bomme på for å si det sånn.

Fantastiske snøformasjoner skapt av snø, vind, kulde og varme.

Ned fra platået går det bare nedover og nedover. Selv om det var mere styresnø nå enn sist jeg rant ned her, liker jeg meg ikke ned her. Jeg kunne selvfølgelig ha kjørt enda mer på skrå og benyttet «lengden» for å få mindre fart, men da hadde vel kjæresten gått lei av å vente på meg. Jeg kom meg ned denne gangen også – uten verken brukne ben eller armer og også uten fall (selv om det var på hengende håret en gang).

Tilbake på hytta fyrte vi opp grillen og laget årets første middag ute før vi måtte returnere til byen. Akkurat det var lite fristende så fint som det var på hytta denne søndags ettermiddagen. Håper vi får mange flere slike dager fremover, gjerne med mer varme i lufta også!

Det er noe helt eget ved å ferdes i et landskap hvor de eneste sporene er ens egne skispor.

 

Drømmehelg litt utenfor komfortsonen

En uke siden allerede, men endelig kom «påskeværet» til Midt-Norge. Helt klart på overtid i forhold til påsken, men du og du så deilig det er når sola endelig henger der oppe på himmelen og sender varme aprilstråler ned på et enda snødekket fjellandskap.

Drømmedag på fjellet. Novola i bakgrunnen.

Helgen ble tilbragt på hytta og dagene ble tilbragt ute, både på ski og i hytteveggen. Spesielt varmt i lufta var det ikke, men sola varmer godt nå, så uten mye vind er det deilig å være utendørs. I området ovenfor hytta er det flere «småtopper» (+/- 1000 moh). Noen av de har jeg vært på til fots. På ski har jeg imidlertid aldri noen gang gått på topper. Jeg er jo skitredd nedoverbakker når det går for fort, så ski og topptur har i grunnen ikke vært noe tema for meg.

Storvollhøgda på ski.

Det er strengt tatt ikke mange årene siden ski ikke var noe tema i det hele tatt, når sant skal sies, men nå som skiene igjen er en del av livet mitt, merker jeg at disse toppene lokker og drar også på vinteren. Hva er det med dem liksom?? Denne helgen vant iallefall toppene over redselen for nedfarten. Lørdag passerte vi rett ved Storhøgda og fristelsen ble for stor, så på toppen gikk vi. De siste 200-300 metrene til fots. Søndag gikk vi først på Storvollhøgda før vi rant litt ned og så opp til Novola (selveste hyttefjellet for oss). Stort sett gikk det ganske greit nedover, men det var et parti ned fjellet mellom Storvollhøgda og Novola på søndag hvor jeg var redd. Ikke at det er så bratt, men når det er solid skare får man fart uansett, og fart på ski er en uting. Hvertfall på helt ordinære markaski uten stålkanter. Nå som jeg først har vært på tre topper frister det med flere. Blir neppe denne vinteren, men jeg håper på mange snørike vintre fremover og en samarbeidsvillig kropp. Da vettu…  Kanskje, eller kanskje ikke eller sannsynligvis eller… Tiden vil vise.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Det går mot vååååår – juhuuuu

Endelig går det mot vår. Det merket jeg veldig godt på hytta lørdag. Fra morgenen av blåste det ganske mye, så det var ikke mye vårfølelse å spore da selv om sola skinte fra blå himmel. Litt utpå formiddagen løyet imidlertid vinden, så jeg gikk ut for å måke snø og det ble godt og varmt selv om jeg ikke var veldig godt kledd. Det er ikke det at det har snødd så mye siden forrige helg, men det har tydeligvis blåst en hel del, for snøen lå i store, tunge skavler. Dermed anså jeg en time med snømåking som styrketrening for overkroppen. En halvtime på fredag kveld ved ankomst hadde det også blitt. God trening faktisk å måke snø (og det er alltid mye mer av den enn det det ser ut til før man starter).

Fjellet viser seg fra sin aller beste side. Og det aller beste: Jeg hadde det nesten helt for meg selv. Det var ikke mange sjelene jeg møtte på denne turen.

Etter snømåkingen var det på tide med en skitur. Jeg kledde på meg litt mindre enn tidligere i vinter, men på vei opp lia i stekende sol var det likevel for mye klær. Sola varmer virkelig godt nå! Senere på turen hadde jeg på akkurat litt for lite klær, for omtrent halvveis i skituren skyet det til og vinden vendte tilbake. Noen krise var det likevel ikke, så det var bare å gå på for å holde varmen.

Skituren gikk til Storhøgdgruva der der står en værbitt, liten hytte (bu) like ved en gruve som for lengst er nedlagt. Fra hytta er det fin utsikt ned et dalføre til Benndalsbua som vi besøkte for noen uker siden. Merkelig at jeg aldri har sett den hytta på tidligere turer til Storhøgdgruva.

Bua ved Storhøgdgruva.

Det blåser tydeligvis mye på fjellet i Holtålen for over skoggrensen er det ikke mye snø. Gresstuster stikker opp både her og der, og skispor som ifølge skisporet.no ble kjørt denne lørdagsmorgenen var stort sett blåst igjen. Bortblåste skispor er imidlertid ikke noe problem så lenge det ikke er mer snø enn det det er. Nydelig dag på fjellet var det iallefall. Fint, tildels nydelig turvær, greit føre (men dårlig glid på smørefrie ski) og fint lite folk å se. Det er rene skjære luksusen å ha all denne flotte naturen nesten helt for seg selv.

En åpen bu rett ved skiløypa ikke langt fra Glåmos.

Søndag satte jeg meg i bilen og kjørte til Glåmos. Det er viktig med litt variasjon i «kosten». Været var flott ved starten av turen, men det skyet fort til. Løypa som starter ved idrettsanlegget på Glåmos er slak og fin, men kanskje litt kjedelig der den går i skogen uten noe mye verken opp eller ned? Dog artig med så mye spor som det var å se. Masse hare. og revespor å se. Jeg hadde håpet å komme litt opp i høyden ved gå i retning Storwarts, men ditover var det ikke kjørt noen løype, så jeg droppet det. Med mine smørefrie ski var det trått nok føre som det var, så det fristet ikke å slite utenom oppkjørte spor. Det ble en ganske kort skitur i dag, men en times skigåing er langt bedre enn ingenting.

Mine venner meisene koser seg med nøtter utenfor hyttevinduet. Nå har de begynte å kvitre livlig også, så det går helt klart mot vår.

 

 

 

Topptur og opptur

Etter forrige helgs nedtur var jeg ivrig etter å teste om knærne virkelig var så ille som nedturen fra Muggruva kunne tyde på, eller om det bare var en dårlig dag for dem.

Men først måtte terrassen på hytta få sitt andre strøk med terrassebeis. Oppholdsvær som varer noen timer er mangelvare denne sommeren, så da må man utnytte muligheten når den er der. Det var derfor blitt godt utpå dagen før jeg begynte på dagens tur.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Egentlig skulle jeg bare en tur opp til Bergsveinbua for å få litt luft og teste knærne og nye fjellsko i megasnilt terreng, men da jeg kom dit lokket toppen av Novola på meg. Selv om det hadde skyet noe til utover dagen var det fortsatt nydelig turvær, så jeg fortsatte oppover. Helt bevisst valgte jeg å gå rett opp mot toppen i stedet for å gå sørover og ta ryggen opp slik jeg har gjort før. Som forventet taklet knærne turen opp uten problemer. Det er nedoverbakkene som er trøblete. På toppen tok jeg en liten pause før jeg gikk ned omtrent samme vei som jeg kom opp. En forskremt rype flakset opp bare 3-4 meter fra meg rett under toppen og gled på oppdriften nedover fjellet. Enn om man kunne tatt slike enkle veier ned fra toppen? Da kunne slitne knær være slitne så mye de bare ville.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Det venstre kneet «knirket» litt på veien ned, men ikke mer enn jeg må forvente med artrose i kneet. Det høyre oppførte seg meget bra, så hva i himmelens navn som gikk av det sist søndag må fåglarna vite. Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med dagens tur. Knærne er ikke så ille som turen til Muggholskampen kunne tyde på, og friluftsfremtiden ser straks mye lysere ut 🙂

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Turens høydepunkt (foruten relativt velfungerende knær) må være rypeflokken jeg gikk på rett før jeg kom ned igjen til Bergsveinbua. Jeg rakk ikke å telle hvor mange det var, men det var iallefall 3 , om ikke 4, voksne ryper + en skokk med nydelige små rypebarn som nå har lært å fly. En skikkelig opptur-tur i dag altså 😀

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Søndagstur i tungt terreng

Det begynner å gå opp for meg at terrenget i området rundt hytta vår  er ekstremt tung-gått. Myr og lyngtue på lyngtue som man synker langt nedi, og hvor hvert skritt fremover koster krefter. Det sier litt om hvor tungt det er å gå i denne lyngen når jeg velger myr der jeg har mulighet for det.

Søndagsturen ble derfor ikke helt som planlagt. Planen var å gå i dalen mellom Novola og Storvollhøgda, men utålmodig som jeg er, skrådde jeg opp for tidlig og befant meg plutselig bare 300 meter fra toppen på Novola. Det var da jeg plutselig gjorde om på ruta. Turen fra i går kjentes godt i beina og terrenget er som nevnt usedvanlig tungt og jeg syntes plutselig det virket uendelig langt til Rognsåsjøen. I stedet gikk jeg atter en gang til topps på Novola, tok en lang pause der og fortsatte over ryggen på fjellet i retning Storhøgdgruva.

Mot Storhøgdgruva.

Nede i dalen gikk jeg mot et lite tjern som ifølge kartet kalles Loken. Her møtte jeg et tranepar som ikke var videre begeistret for mitt besøk. De flakset og skrek rundt meg, og viste med all tydelighet at jeg var uønsket i deres rike. Prøvde å få tatt en bilde av dem, men enten var de for langt unna eller så flakset de for fort til at jeg fikk zoomet dem inn.

Turen videre gikk til bua ved Storhøgdgruva der jeg fant le for vinden i hytteveggen. Sola hadde forsvunnet på vei fra Novola, men det var grei temperatur.

Ved Loken.

Tilbake til hytta valgte jeg å gå rett mot Bergsveinbua ved foten av Novola i stedet for å gå på skrå rett mot hytta. Årsaken var rett og slett at det går sti ned fra bua. Litt lenger blir det i distanse, men jeg vet ikke om jeg brukte noe lenger tid enn jeg ellers ville gjort. En drøy mil på tur i dag.

Bua ved Storhøgdgruva.

Til topps igjen

Etter 3 1/2 mnd. med opptrening er jeg endelig klar for å prøve meg på mine første topper etter kneoperasjonen.

Første topp ut var Novola (960 moh), «nærfjellet» til hytta. Stien opp til bua ved foten av fjellet er nå helt fri for snø, så turen opp dit tok ikke mer enn 30 minutter i rolig tempo. Videre opp ligger det store partier med snø i østhellingen på Novola, så både av hensyn til kneet og på grunn av snøen gikk jeg litt sørover for å komme opp på den slakere sør-ryggen av fjellet. Dermed kunne jeg gå nesten snøfritt helt til topps. For en usannsynlig deilig følelse å endelig ha utsikt fra en fjelltopp igjen! Legen som opererte kneet mitt ga meg dårlig odds for toppturer i fremtiden pga atrose i kneet,som han ikke prøvde å fikse fordi det allerede var langt fremskredet. Jeg nektet å ta budskapet innover meg, og visste at jeg ikke kunne gi opp toppturene uten å ha forsøkt.

På toppen av Novola. Utsikt mot Sylan.

Utallige timer med styrketrening ligger bak gårsdagens topptur, og jeg må påregne å alltid måtte trene styrke for å kunne gå i fjellet med de elendige knærne jeg har fått utdelt, men som jeg alltid sier: Man er villig til å betale prisen hvis fordelene oppveier ulempene, og for meg er alle timene på 3T en grei pris å betale for fremtidige fjell- og toppturer.

Det er ikke sikkert at jeg kan gå de tøffeste toppturene med mine knær, men det vil tiden vise. Jeg har som mål å fullføre kommunetoppliste for Sør-Trøndelag, hvor 10 av 24 topper gjenstår, deriblant det aller høyeste blant dem: Storskrymten.

Zoom mot Sylan hvor blant annet Storsylen sees med helhvit kappe.

Novola er et veldig snilt fjell. Det er bare å spasere rett opp, men du verden for en fantastisk utsikt det er oppå der likevel. Mot øst ligger Sylan, som pr dags dato enda er kledd i hvitt. Syltraversen er for eksempel helhvit.  Uvalig til så sent på året å være. Mot vest ligger Forollhognas eventyrverden, Selbufjella vises i nord, og i sør kan man se mot Røros og Os. Fjell og daler så langt øyet kan se. Hvilken drøm!

En drøy km. i luftlinje fra Novola ligger Storvollhøgda (1016 moh). Siden det var en vakker dag i fjellet, og beina mine oppførte seg riktig så pent, ble også denne toppen besteget. Her er det en «ordentlig» varde med ikke mindre enn tre postbokser på. Innholdet i to av postboksene var heller magert, men jeg fikk skrevet meg inn i en liten notisblokk i den tredje postboksen. Nydelig utsikt også her, om enn ikke så forskjellig fra den på Novola.

Storvollhøgda.

Etter en lang pause på toppen pakket jeg sammen og begynte nedstigningen på stien som kommer opp fra sætervollene. Til min overraskelse var det store partier med snø her. Jeg skulle uansett ikke helt ned til vollene, så etter å ha kommet ned det bratteste partier tok jeg peiling på hyttefeltet og fortsatte i lyng, mose og myr. Tunggått siden man synker nedi for hvert skritt man tar, men iallefall snøfritt.

En deilig dag på tur i strålende vær. Møtte 6 mennesker på toppen av Storvollhøgda idet jeg var i ferd med å pakke sammen, ellers var det bare meg og fjellet, ja også småfuglene da. Pluss en rype 🙂

Mot Hessdalen og Forollhogna fra toppen av Storvollhøgda.