Storhøgda 1073 moh (21. juli)

Noen turer er av en slik art at jeg går og gliser fra start til slutt. Dette var en slik tur. Storhøgda i Røros kommune er på lista over topper med primærfaktor over 100 meter og denne nydelige julidagen håpet jeg å krysse den av lista.

Toppen ligger ganske langt øst i kommunen, og det er derfor et godt stykke å kjøre fra hytta, men klokka er ikke altfor langt på dagen når jeg parkerer nederst i Kromgruveveien og begynner å gå grusveien opp gjennom et hyttefelt.

På veien skremmer jeg opp et kull med skogsfugl av ett eller annet slaget (jerpe?) og etter ca 1/2-1 km. går grusveien over i en gammel setervei. Terrenget er lettgått og vakkert og over meg henger en sol som sender lys og varme ned til meg.

Innover dalen på setervei.

Ved en gammel setervoll (hvor det også er bygd en hytte av nyere dato på nabotomta) blir seterveien gradvis smalere og går til slutt over i en sti. Stien passerer gjennom en dyp kløft og stiger gradvis oppover. Ute av kløften ser jeg etter en liten stund ned på Djupskardtjønna som jeg skal ned til og passere rundt før jeg tar fatt på stigningen opp til Storhøgda nordfra.

I østenden av tjernet er terrenget fasinerende steinete og jeg går litt lenger  øst enn jeg strengt tatt trenger for å se nærmere på landskapet. Et øyeblikk trodde jeg at det kunne være en gammel gruve oppe på platået øst for tjønna, men det er det altså ikke.

Djupskardtjønna med Storhøgda bakom.

Jeg begynner på stigningen opp mot toppen, og tar peiling på fortoppen som ligger på 1041 moh. Det er ingen sti opp mot toppen, men det er greit terreng å gå i. På 1041-høyden tar jeg en liten pustepause før jeg beveger med ned i skaret mellom de to toppene for så igjen å begynne å gå oppover. Denne gangen til hovedtoppen på Storhøgda. Et reinsdyr holder meg med selskap en liten stund og «jogger» lett oppover mot toppen. Lenge før jeg når toppen er reinsdyret på vei ned igjen, men det skulle vise seg at det var flere reinsdyr  i området, så jeg blir ikke alene på 1073 moh.

Ett av reinsdyrene som også liker utsikt.

På toppen er det en liten varde og et stykke før det høyeste punktet står det en mast og en tilhørende bu. Ikke akkurat forskjønnende på en fjelltopp, men utsikten er det ingenting å si på. For meg er det ikke mye som slår følelsen av å stå på en fjelltopp jeg har svettet meg opp til og se så langt øyet rekker.  Det er et vakkert land, Norge, og fjelltoppene trenger ikke være høye og spisse for at utsikten tar pusten fra deg.

Varden på toppen. Ikke veldig imponerende, men den markerer toppen like fullt.

På fjelltopper blåser det som oftest, så også på denne, og det blir derfor en liten leteaksjon for å finne le for vinden før jeg innfinner meg med at det sannsynligvis er mest le i nærheten av bua selv om det ikke er helt vindstille her heller.

Mat og kaffe nytes mens jeg kikker utover på blå vann og høye fjell. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, og der står Rudolf. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forfjamset, men Rudolf kommer til seg selv etter et par lange sekunder og forsvinner ned fjellsiden. Han vender imidlertid tilbake flere ganger mens jeg sitter på toppen, og det er også ett reinsdyr til som suller rundt der oppe. Koselig  det!

Utsikten på vei ned fra toppen.

Ruta ned legges nesten samme vei som jeg kom opp, bare ikke så langt øst. Etter å ha rundet østenden av Djupskardtjønna tar jeg stien ned mot vannet og en hytte/bu som jeg observerte på veien innover. Snakk om å ha hytte med utsikt! Vel er den ikke lett tilgjengelig der den ligger langt fra vei, men du verden så deilig det må være her oppe på en godværsdag som i dag.

Bålplass ved navnløst tjern rett ved Djupskardtjønna.

Jeg finner etterhvert tilbake til stien og følger den gjennom skaret og ned til setervollen og videre til hyttefeltet. Dagens tur var virkelig en høydare. Ikke bare på grunn av utsikten, men fordi det er en vakker tur fra start til slutt (om jeg ser bort fra den halve kilometeren på grusvei gjennom hyttefeltet da). Anbefales virkelig!

 

 

 

 

Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Vår i fjellet

Enda en drømmehelg på fjellet har jeg blitt velsignet med. Finnes det noe herligere enn vår på fjellet? Det forutsetter vel at man liker å gå på ski for å svare «nei» på et slikt spørsmål, men gitt at man liker å gå på ski er vårfjellet fantastisk i godvær. Det er fortsatt skiføre, spesielt i høyden, men lyngrabbene kommer til syne i lavereliggende områder og vitner om at en sommer er like rundt hjørnet. Legg til en stadig varmere vårsol, vindstille og nesten ikke folk å se, så er har du oppskriften på en perfekt helg på fjellet.

Vårskiturer handler mye om å finne snø mellom bare flekker.

Egentlig skulle jeg dratt på hytta allerede fredag etter jobb, men når jobben krevde en skikkelig innspurt på årsoppgjøret og arbeidsdagen ikke var over før 21.30, ble det lørdag før jeg kom meg avgårde. Ingen krise siden aprildagene er lyse og lange og jeg i tillegg hadde innvilget meg mandagsfri.

Det tok ikke lange tiden fra jeg ankom hytta til jeg hadde på meg skiene. Det var en del skyer på himmelen, så jeg var usikkert på hvor lenge sola ville skinne over meg. Dermed gjorde jeg den generaltabben å ikke ta meg sekk med nødvendig utstyr for å kunne raste ute. Kun litt drikke og fotoapparat i en rumpetaske ble med på tur.

Finnes det noe herligere?

Det skulle vise seg at sola forble der oppe på himmelen uten at forstyrrende skyer ødela idyllen. Skituren ble likevel ikke veldig lang på grunn av kladdeføre. Det hadde kommet nysnø de siste dagene og den festet seg altfor godt under mine smørefrie ski. Dermed snakker vi virkelig om å GÅ på ski, for det ble mye gange fremfor gliding. Uansett var det deilig å være ute i det nydelige været. Det er noe eget med å se naturen skifte mellom årstider og etter en lang vinter er våren alltid velkommen, selv så lunefull den kan være.

Tilbake på hytta fant jeg solkroken og der ble jeg sittende leeeeenge og lytte til lydbok, drikke vin og også lese i vanlig papirbok. Lydboken er forøvrig den første boken i Johan Falkbergets trilogi om livet rundt Christianus Sextus-gruven. Så godt som obligatorisk lesning når man har hytte i området, og den er absolutt verdt å lese (eller lytte til slik jeg gjør).

I starten av skaret ned mot Bendtjønna.

Søndagen ble omtrent som lørdagen. Mye sol, noe skyer, men det virket som om det var litt varmere i lufta. For første gang i år kastet jeg både lue, vanter og skjerf på vei oppover fjellet. Nysnøen fra tidligere i uka hadde smeltet fint ned i gammelsnøen så jeg slapp kladder under skiene, hvertfall til jeg kom så høyt opp at nysnøen dessverre ikke hadde smeltet. Dermed ble det kladdeføre idet jeg nådde bandet mellom Novola og Storvollhøgda, og den gode følelsen av å gli bortover og slakt nedover i et viddelignende landskap uteble. Hrmmfff…. Nuvel, været var da fortsatt fint og bare jeg kom meg litt nedover igjen ville nok føret bli bra igjen.

På vei oppover. Storvollhøgda ligger foran meg.

Jeg tok sikte på Skoran, en liten fjelltopp i retning Hessdalen. Fjellet deles av et dypt canyonlignende skar, og jeg brydde meg ikke om å gå på selve toppen siden den lå på andre siden av skaret.  Den delen av fjellet jeg sto på var imidlertid helt snøfritt, så med mindre jeg ville bære skiene langt, måtte jeg finne en annen rute i retning Benddalen. Jeg kikket ned i skaret og så at det var både snø og ferske skispor der. Litt tidligere hadde jeg sett en mann komme ned fra Storvollhøgda i retning Skoran før han forsvant ut av syne. Antagelig hadde han kjørt ned skaret. Kan han, kan jeg, tenkte jeg, og kom meg ned i skaret og fikk satt skiene på beina igjen.

Hytta ved Bendtjønna i sikte.

Skaret ble stadig dypere og smalere på min vei nedover, men spesielt bratt ble det aldri. Heldigvis. Etter en stund åpnet det seg og jeg kunne se mot Bendtjønna og hytta som lå der. Dessverre satt det allerede et par i hytteveggen, så min plan om lang lunch ved hytta måtte endres. Jeg gikk videre opp mot bua ved Storhøgdgruva. Magen hadde begynt å rumle og beina sa fra om at det var på tide med en pause, men det er nå godt å ha en hyttevegg å lene seg mot, så jeg fortsatte. Det var dessuten ganske skyet på det tidspunktet, men jeg øynet muligheten for litt sol senere.

Beste lunchplassen. MED utsikt, UTEN vind (for en gangs skyld).

Bua ved Storhøgdgruva var heldigvis ledig, så jeg slo meg ned i vestveggen akkurat idet sola begynte å vise seg frem mellom skyene. For en gangs skyld var vindretningen fra øst slik at jeg både hadde le for vinden OG sol. Det lå an til en deilig, lang lunch med kaffe på termos, rundstykke med spekeskinke på og Kvikklunch. Boka jeg leser (Løgnenes konge av John Hart) var også med i sekken. Det ble en solrik, stille lunch med nydelig utsikt til hvite fjell og blå himmel. Jeg leste litt i boka mi, men mest av alt satt jeg bare og kikket ut på fjellheimen som jeg følte jeg hadde helt for meg selv. Ikke et menneske å se eller høre. Det er ikke mye som slår denne opplevelsen!

Vinteren slår tilbake – en kort stund.

Natt til mandag gjorde vinteren et lite comeback og jeg våknet til nysnø på bakken og en grå himmel. Ikke uventet ut fra værmeldingene, så jeg traktet kaffe og tok livet med ro i sofan. Utpå formiddagen klarnet det opp og jeg kom meg kjapt ut på ski. Mere vind i dag enn tidligere i helgen, men fint turvær likevel. Jeg gikk slakt oppover gjennom skogen. Slakere enn vanlig, så da jeg kom over skoggrensen var jeg ikke langt fra Storhøgda. Jeg tok sikte på fjellet og vurderte å gå rundt det, men fristelsen til å gå på toppen ble for stor.

På toppen av Storhøgda står en liten varde, men det et ingen toppbok her.

Nydelig utsikt som vanlig, men kaldt uten ekstra klær i vinden som var, så jeg kjørte nedover i retning Storhøgdgruva. Siden jeg verken hadde meg mat, eller ekstra klær brydde jeg meg ikke om å kjøre bortom bua der, så jeg fulgte snøen nedover. Skitur om våren handler jo mye om nettopp dette: å finne snøen og å unngå barflekkene. Naturen er i endring, og jeg liker det, selv om jeg gjerne skulle beholdt dette vårskiføret en god stund lenger. Det virker nemlig som om kroppen min liker skigåing bedre enn vandring, men snart skal fjellskoene på, så få vi se. Å sitte på ræva er totalt uaktuelt – uansett.

Bua ved Storhøgdgruva passeres på avstand.

 

 

 

 

Drømmehelg litt utenfor komfortsonen

En uke siden allerede, men endelig kom «påskeværet» til Midt-Norge. Helt klart på overtid i forhold til påsken, men du og du så deilig det er når sola endelig henger der oppe på himmelen og sender varme aprilstråler ned på et enda snødekket fjellandskap.

Drømmedag på fjellet. Novola i bakgrunnen.

Helgen ble tilbragt på hytta og dagene ble tilbragt ute, både på ski og i hytteveggen. Spesielt varmt i lufta var det ikke, men sola varmer godt nå, så uten mye vind er det deilig å være utendørs. I området ovenfor hytta er det flere «småtopper» (+/- 1000 moh). Noen av de har jeg vært på til fots. På ski har jeg imidlertid aldri noen gang gått på topper. Jeg er jo skitredd nedoverbakker når det går for fort, så ski og topptur har i grunnen ikke vært noe tema for meg.

Storvollhøgda på ski.

Det er strengt tatt ikke mange årene siden ski ikke var noe tema i det hele tatt, når sant skal sies, men nå som skiene igjen er en del av livet mitt, merker jeg at disse toppene lokker og drar også på vinteren. Hva er det med dem liksom?? Denne helgen vant iallefall toppene over redselen for nedfarten. Lørdag passerte vi rett ved Storhøgda og fristelsen ble for stor, så på toppen gikk vi. De siste 200-300 metrene til fots. Søndag gikk vi først på Storvollhøgda før vi rant litt ned og så opp til Novola (selveste hyttefjellet for oss). Stort sett gikk det ganske greit nedover, men det var et parti ned fjellet mellom Storvollhøgda og Novola på søndag hvor jeg var redd. Ikke at det er så bratt, men når det er solid skare får man fart uansett, og fart på ski er en uting. Hvertfall på helt ordinære markaski uten stålkanter. Nå som jeg først har vært på tre topper frister det med flere. Blir neppe denne vinteren, men jeg håper på mange snørike vintre fremover og en samarbeidsvillig kropp. Da vettu…  Kanskje, eller kanskje ikke eller sannsynligvis eller… Tiden vil vise.

Denne bildekrusellen krever javaskript.